1. Cellemembran:**
- For mange encellede protister fungerer cellemembranen som det primære stedet for gassutveksling. Disse organismene har et høyt forhold mellom overflateareal og volum, noe som muliggjør effektiv diffusjon av oksygen inn i cellen og frigjøring av karbondioksid.
2. Gjeller:**
- Noen protister, som visse arter av ciliater og flagellater, har bittesmå, hårlignende strukturer kalt cilia eller flagella. Disse strukturene kan fungere som gjeller ved å øke overflatearealet som er tilgjengelig for luftveisgassutveksling.
3. Pseudopodia:**
- Amøboide protister, som amøber, danner midlertidige fingerlignende forlengelser av cellemembranen deres kalt pseudopodia. Disse strukturene hjelper ikke bare i bevegelse, men tjener også til opptak av oksygen og frigjøring av karbondioksid.
4. Kontraktile vakuoler:**
- Kontraktile vakuoler, ofte funnet i ferskvannsprotister, regulerer vanninnholdet og opprettholder cellulær homeostase. Imidlertid kan de også lette utvekslingen av luftveisgasser, spesielt karbondioksid.
5. Cuticle:**
- Protister med en kutikula, som visse dinoflagellater og noen amøber, kan ha spesialiserte områder med tynne eller porøse neglebånd som tillater gassutveksling.
6. Stigma:**
– Noen flagellerte protister har en spesifikk struktur som kalles et stigma, som er en lysfølsom organell. Selv om det hovedsakelig er assosiert med lyspersepsjon, kan det også spille en rolle i luftveisgassutveksling.
Det er viktig å merke seg at protister varierer betydelig i deres respiratoriske tilpasninger, med forskjellige arter som har spesialiserte strukturer eller modifikasjoner for å lette effektiv gassutveksling.