1. Glukosesensor: Spesialiserte celler i leveren, kalt hepatocytter, kan registrere endringer i blodsukkernivået. Når blodsukkeret faller under en viss terskel, utløser det en kaskade av hormonelle og metabolske responser.
2. Hormonelle signaler: Nedgangen i blodsukker stimulerer frigjøringen av flere hormoner, inkludert glukagon, adrenalin (adrenalin) og kortisol. Disse hormonene signaliserer leveren til å starte glukoneogenese.
3. Nedbryting av glykogen: Leveren lagrer glukose i form av glykogen gjennom en prosess som kalles glykogenese. Når blodsukkernivået faller, bryter leveren ned glykogen til glukose-1-fosfat (G1P) gjennom en prosess som kalles glykogenolyse.
4. Glukoneogenese: I glukoneogenese syntetiserer leveren nye glukosemolekyler fra ikke-karbohydratkilder som aminosyrer, laktat og glyserol. Glukoneogenese involverer flere enzymatiske reaksjoner som omdanner disse forløperne til G1P, som deretter kan omdannes til glukose.
5. Glukosefrigjøring: Når glukose er produsert i leveren gjennom glukoneogenese eller glykogenolyse, frigjøres det til blodet. Dette bidrar til å heve blodsukkernivået og gjenopprette glukosehomeostase.
Leverens evne til å frigjøre glukose gjennom glykogenolyse og glukoneogenese er avgjørende for å forhindre hypoglykemi (lavt blodsukker). Disse prosessene sikrer en kontinuerlig tilførsel av glukose til kroppens celler, spesielt de som er avhengige av glukose for energi, som hjernen og røde blodceller.