Helse og Sykdom
1. Medisinsk historie og symptomer :
– Helsepersonell spør om pasientens symptomer, som vannlatingsvansker, ufullstendig blæretømming, eller en følelse av at det haster med urin uten å kunne tisse.
- Informasjon om underliggende medisinske tilstander, medisiner eller tidligere episoder med urinretensjon samles inn.
2. Fysisk undersøkelse:
- Magen og korsryggen kan undersøkes for eventuelle smerter, ømhet eller utspiling.
- Helsepersonell kan forsiktig palpere blæren for å vurdere fylde.
3. Blæreskanning eller ultralyd :
- En blæreskanning eller ultralyd av blæren kan utføres for å måle mengden urin som holdes tilbake i blæren. Dette kan bidra til å bestemme alvorlighetsgraden av urinretensjon.
4. Urinanalyse:
- En urinprøve kan samles og analyseres for å se etter tegn på infeksjon, blod eller andre abnormiteter som kan bidra til urinretensjon.
5. Ugyldiggjøring av prøveversjonen:
– Om mulig kan personen bli bedt om å forsøke å tisse. Helsepersonell kan overvåke urinstrømningshastigheten, noe som kan gi informasjon om potensielle hindringer.
6. Bildestudier:
- Avhengig av den antatte årsaken til urinretensjon, kan bildediagnostikk som røntgen, computertomografi (CT) eller magnetisk resonanstomografi (MRI) bestilles for å vurdere urinveiene, prostatakjertelen eller omkringliggende strukturer for abnormiteter eller hindringer.
7. Urodynamisk testing:
- Urodynamisk testing evaluerer hvor godt blæren lagrer urin og frigjør den. Dette innebærer å måle blæretrykk og strømninger under fylling og tømming.
8. Cystoskopi:
- I noen tilfeller kan et fleksibelt rør med et kamera (cystoskop) settes inn gjennom urinrøret og inn i blæren for å visuelt inspisere urinrøret og blæren for eventuelle hindringer eller abnormiteter.
Basert på funnene fra disse testene og undersøkelsene, kan helsepersonell stille en diagnose av urinretensjon og fastsette en passende behandlingsplan.