Helse og Sykdom
Virioner av arenavirus er omtrent sfæriske og har en diameter som varierer fra 50 til 300 nanometer (nm). De har en ytre konvolutt som er sammensatt av et lipid-dobbeltlag avledet fra vertscellens plasmamembran under spirende. Konvolutten inneholder også glykoproteiner som er ansvarlige for binding til og inntreden i vertsceller.
Inne i virionet består det arenavirale genomet av to lineære, enkelttrådede RNA-segmenter utpekt som det store (L)-segmentet og det lille (S)-segmentet. Disse segmentene koder for proteiner som er essensielle for viral replikasjon, montering og patogenese.
L-segmentet bærer den genetiske informasjonen for den virale RNA-avhengige RNA-polymerase (RdRp), som er avgjørende for viral transkripsjon og replikasjon av både L- og S-segmenter. I tillegg koder L-segmentet for et nukleoprotein (N) og en glykoproteinforløper (GPC) som videreprosesseres til to underenheter, GP1 og GP2.
S-segmentet koder for det virale matriseproteinet (Z) og nukleoproteinet (NP), som assosieres med viralt RNA for å danne nukleokapsidet. NP spiller en kritisk rolle i å initiere og regulere genomreplikasjon.
Arenavirus er delt inn i to hovedgrupper:Old World arenaviruses og New World arenaviruses. Old World arenavirus, funnet i Afrika, Asia og Europa, inkluderer virus som Lassa-virus, som forårsaker Lassa-feber, og lymfocytisk choriomeningitt-virus (LCMV), et ikke-patogent virus hos mennesker, men en viktig modell for å studere immunologi og virologi.
New World arenavirus finnes i Amerika og inkluderer virus som Junín-viruset, årsaken til argentinsk hemorragisk feber, og Machupo-viruset, ansvarlig for boliviansk hemorragisk feber.
Arenavirale infeksjoner kan manifestere seg i en rekke kliniske presentasjoner, fra milde febersykdommer til alvorlige hemorragiske feber. Symptomer kan omfatte feber, muskelsmerter, hodepine, kvalme, oppkast og blødningsforstyrrelser. Alvorlighetsgraden av sykdommen og risikoen for hemorragiske komplikasjoner varierer avhengig av det spesifikke viruset.
Arenavirus kan overføres gjennom kontakt med infiserte dyr eller gjennom direkte kontakt med infiserte individers kroppsvæsker eller kontaminerte materialer. Noen arenavirus, som Lassa-virus, er kjent for å overføres via aerosolisering.
Forebygging og kontrolltiltak for arenavirale infeksjoner inkluderer å praktisere god hygiene, unngå kontakt med infiserte individer og implementere vektorkontrollstrategier. Vaksinasjon er tilgjengelig for noen arenavirus, for eksempel LCMV-vaksinen som brukes i forskningsmiljøer og Junín-virusvaksinen som brukes i Argentina.
På grunn av deres potensial til å forårsake alvorlig sykdom og utbrudd, er arenavirus klassifisert som biosikkerhetsnivå 3 (BSL-3) eller BSL-4 patogener, som krever spesielle håndterings- og inneslutningsfasiliteter for laboratoriearbeid.
Oppsummert er arenavirus enkelttrådet RNA-virus som tilhører Arenaviridae-familien. De kan forårsake et spekter av sykdommer, fra milde febersykdommer til alvorlige hemoragiske feber. Å forstå deres overføring, patogenese og utvikle effektive forebyggings- og behandlingsstrategier er avgjørende for å håndtere arenavirale infeksjoner og redusere deres innvirkning på folkehelsen.