Helse og Sykdom
Antinukleært antistoff (ANA)-testen er en laboratorietest som brukes til å oppdage tilstedeværelsen av antistoffer i en persons blod som er rettet mot deres egne cellekjerner. Testen utføres vanligvis for å hjelpe til med diagnostisering av autoimmune tilstander, spesielt systemisk lupus erythematosus (SLE). Her er en oversikt over hvordan ANA-testen er utarbeidet:
1. Blodprøvetaking:
- Det tas en blodprøve fra en vene i pasientens arm.
- Blodet samles i et rør eller hetteglass som inneholder et antikoagulasjonsmiddel for å forhindre at det koagulerer.
– Blodprøven sendes deretter til et laboratorium for testing.
2. Serumseparasjon:
- Blodprøven sentrifugeres for å skille de røde blodcellene fra serumet.
- Serumet, som inneholder antistoffene av interesse, samles inn og brukes til videre analyse.
3. Forberedelse av underlag:
- Glassmikroskopobjektglass er belagt med et substrat som inneholder kjernefysiske antigener.
– Disse kjernefysiske antigenene ekstraheres typisk fra dyrevev, som lever eller nyre, eller fra dyrkede menneskeceller.
4. Seruminkubasjon:
- Pasientens serum fortynnes og legges til objektglassene belagt med nukleære antigener.
- Objektglassene inkuberes i en spesifikk periode, slik at antistoffene i serumet binder seg til kjerneantigenene på objektglassene.
5. Vasking:
- Etter inkubering vaskes objektglassene grundig for å fjerne ubundne antistoffer og andre stoffer.
6. Deteksjon:
- Et fluorescerende eller enzymmerket sekundært antistoff tilsettes objektglassene.
- Det sekundære antistoffet er spesifikt for humane immunglobuliner og vil binde seg til alle pasientantistoffer som har festet seg til de nukleære antigenene.
- Hvis antinukleære antistoffer er tilstede i pasientens serum, vil de binde seg til de nukleære antigenene på objektglassene, og det sekundære antistoffet vil deretter binde seg til dem, og skape synlige signaler.
7. Visualisering og tolkning:
- Objektglassene undersøkes under et fluorescensmikroskop eller ved bruk av andre passende deteksjonsmetoder.
- Tilstedeværelsen, mønsteret og intensiteten til de fluorescerende signalene blir analysert og tolket av en patolog eller laboratoriepersonell.
Resultatene av ANA-testen rapporteres som enten positive eller negative, og det spesifikke fluorescensmønsteret kan gi tilleggsinformasjon som hjelper til med diagnostisering av autoimmune sykdommer. Et positivt ANA-testresultat indikerer ikke nødvendigvis en spesifikk sykdom, men det kan være et verdifullt verktøy i evalueringen av pasienter med mistanke om autoimmune tilstander.