Fortelleren forteller at han forsiktig fjernet sengens planke, tok ut den gamle mannens kropp, kuttet hodet hans og skjulte det hele under plankene før han spikret igjen sengen med uvanlig presisjon. Detektivene ankom timer senere, og selvsikkerheten til fortelleren gjør at han kan forbli fattet gjennom hele etterforskningen, selv når de gjennomsøker huset hans og kjelleren, trygg på det faktum at de ikke vil finne noe belastende. Fortelleren blir imidlertid klar over at en støy som stadig øker, ringer i ørene og blir sterkere. Han begynner å tro at han holder på å bli gal fordi det høres akkurat ut som et hjerteslag. I desperasjon roper han til slutt:"Jeg innrømmer det! Riv opp plankene! Her, her! Det banker hans fæle hjerte!" Med denne tilståelsen kommer historien til en skremmende konklusjon.
