Nevral kontroll
Pusting styres av respiratoriske sentre i hjernevorte (medulla og pons). De genererer den grunnleggende rytmen og integrerer innsignal fra:
- Kemoreceptorer: Sentral (medulla) og perifer (karotis/aortabøyer) detekterer CO₂, H⁺, O₂.
- Lungereceptorer: Strekke-receptorer (Hering-Breuer-refleks), irritasjonsreceptorer, J-receptorer.
- Høyere hjernecentre: Vilkårlig kontroll (kortex), emosjonell påvirkning (limbisk system).
- Reflekser: Dykkerrefleks, kvalmerefleks, nysing, hoste.
Mekanikk av et pust
- Inspirasjon (aktiv): Midtreven kontrahenterer → senker seg; eksterne intercostaler løfter revben → thorakalt volum ↑ → intrapulmonalt trykk ↓ → luft flyter inn.
- Ekspirasjon (passiv i hvile): Midtreven slapper av; elastisk rekoil av lunger/brystkasse → volum ↓ → trykk ↑ → luft flyter ut. Tvunget ekspirasjon bruker interne intercostaler og mage muskler.
Sentrale påvirkninger på frekvens og dybde
- CO₂ (primær driver): ↑PaCO₂ → ↑ventilasjon (hyperkapni). ↓PaCO₂ (hypokapni) → ↓ventilasjon.
- O₂ (sekundær): Betydelig hypoksemi (PaO₂ <60 mmHg) stimulerer pusting via perifer kemoreceptorer.
- pH: Azidose ↑ ventilasjon; alkalose ↓ ventilasjon.
- Trenging: ↑CO₂-produksjon, ↑temperatur, nevral feedforward → ↑ventilasjon.
- Søvn: Redusert kjemosensitivitet, tap av vilkårlig driv → mild hypoventilasjon.
Denne integrerte kontrollen opprettholder blodgashomeostase over ulikse forhold.