Tidlige observasjoner og beskrivelser :
- Tidlig 1900-tall :Den sveitsiske psykiateren Eugen Bleuler beskrev først en tilstand kalt "autisme" i 1911, selv om hans fokus var på schizofreni.
- 1943 :Den amerikanske barnepsykiateren Leo Kanner publiserte en artikkel som beskrev 11 barn som viste uvanlig atferd, som han kalte «tidlig infantil autisme».
- 1944 :Den østerriksk-amerikanske legen Hans Asperger publiserte en egen artikkel som beskrev en lignende gruppe barn, selv om arbeidet hans fikk mindre anerkjennelse til å begynne med.
Utvikling av diagnostiske kriterier :
- 1952 :Begrepet "autistisk psykopati" ble introdusert for å beskrive tilstanden.
- 1968 :American Psychiatric Association (APA) inkluderte "infantil autisme" som en distinkt diagnose i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Second Edition (DSM-II).
- 1980 :DSM-III introduserte begrepet "autismespekterforstyrrelse" for å omfatte et bredere spekter av symptomer og alvorlighetsgrad.
- 1987 :DSM-III-R videreutviklet de diagnostiske kriteriene for autismespekterforstyrrelse.
- 1994 :DSM-IV ga mer detaljerte kriterier for diagnose og introduserte undertyper som Aspergers syndrom og gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som ikke er spesifisert på annen måte (PDD-NOS).
- 2013 :DSM-5 slo sammen de tidligere underkategoriene av autismespekterforstyrrelser til en enkelt diagnose av autismespekterforstyrrelse, og gjenkjente et spekter av alvorlighetsgrad.
Økende bevissthet og forskning :
– Gjennom det 20. og tidlige 21. århundre har økende forskning, vitenskapelige studier og faglig samarbeid bidratt til en dypere forståelse av autismespekterforstyrrelser.
– Arbeidet til forskere som Lorna Wing, Simon Baron-Cohen, Uta Frith og andre har bidratt til å utvide vår kunnskap om tilstanden og dens egenskaper.
Det er viktig å merke seg at begrepet autismespekterforstyrrelser har utviklet seg over tid, med fremskritt innen forskning som har ført til en bedre forståelse og foredling av diagnostiske kriterier. Derfor kan ikke æren for dens "oppdagelse" tilskrives et enkelt individ, men snarere til den kollektive innsatsen til mange fagfolk på feltet.