Type 2 diabetes (T2D) er en kronisk metabolsk forstyrrelse preget av hypergykemi på grunn av insulinresistens og relativ insulinsvikt.
Kjernepatofysiologi
- Insulinresistens: Muskel, lever, fettvev svarer ikke normalt på insulin → forringet glukoseopptak, uhemmet hepatisk glukoneogenese.
- β-celle dysfunksjon: Pankreas β-celler klarer ikke å kompensere med tilstrekkelig insulinsekreksjon; progressivt fall.
- Økt hepatisk glukoseutgang: Lever overproduserer glukose pga. insulinresistens og glukagonoverskudd.
Bidragende faktorer
- Genetikk: >400 lokus identifisert; familær historie dobler risiko.
- Fedme (spesielt visceralt): Fettvev inflammasjon (TNF-α, IL-6) → serinfosforylering av IRS-1 → insulin-signaling blokkade.
- Fysisk inaktivitet: Reduserer GLUT4-translokasjon, mitokondriell kapasitet.
- Legemidler: Glukokortikoider, antipsykotika, tiazider, statiner (modest).
- Aldring, etnisitet, intrauterint miljø.
Klinisk konsekvens
Kronisk hypergykemi → mikrovaskulære (retinopati, nefropati, nevropati) og makrovaskulære (HJS, insult, PAK) komplikasjoner.
Behandlingspillere
- Livsstil (kosthold, trening, vektreduksjon).
- Metformin førstelinje (forbedrer hepatisk insulin sensitivitet).
- Tillegg: SGLT2i, GLP-1 RA, DPP-4i, insulin, TZD per retningslinjer.
- Kardiovaskulær risikoreduksjon (statin, blodtrykkkontroll, ASA hvis indikert).