Diabetes mellitus er ikke en primær immunsvikt, men kronisk hyperglykemi forårsaker sekundær immunedysfunksjon, som øker infeksjonsrisiko og forringer sårheling.
Mekanismer
- Neutrofil/Makrofag svikt: Redusert kemotakse, fagocytose, oksidativt brust.
- Cytokin dysregulering: Endret IL-1, TNF-α, IFN-γ signalering forstyrrer immunkoordinering.
- Glykasjons-effekter: Avanserte glykasjons end-produkter (AGEs) forringer kollagen krysskobling og leukocytfunksjon.
- Vaskulære komplikasjoner: Mikroangiopati reduserer vevperfusjon og leukocytleveranse.
Kliniske konsekvenser
- Høyere hyppighet av hud/bløtvev infeksjoner, UVI, pneumoni, tuberkulose.
- Forsinket sårheling → kroniske ulcus, amputasjoner.
- Type 1 diabetes assosieres med autoimmun tyreoiditt, cøliaki – videre immunedysregulering.
Mildring: Stram glykemisk kontroll (HbA1c <7%), rutinevaksinasjon (influensa, pneumokokk, hepatitt B, COVID-19), nøye fotpleie, rask infeksjonsbehandling, og tverrfaglig håndtering bevarer immunkompetanse.