Ofte referert til som «genetisk fingeravtrykk», er DNA-testing ett av de mest nøyaktige – og kontroversielle – identifikasjonsverktøyene som brukes. Rollen til DNA-testing har utvidet seg fra historisk validering av menneskelige og animalske rester til å avgjøre familierettssaker og straffesaker. Utvinning av DNA er ofte et tidlig skritt i mange diagnostiske prosesser brukt for å oppdage bakterier og virus i miljøet samt å diagnostisere sykdommer og genetiske lidelser.
DNA eller desoksiribonukleinsyre er det arvelige materialet hos mennesker og nesten alle andre organismer. Forskere utvinner DNA fra kjernen i en celle. DNA lagres som en kode bestående av fire kemiske baser: adenin (A), guanin (G), cytosine (C) og thymin (T). Alle mennesker har over 3 milliarder baser, og 99,9 prosent av dem har samme sekvens. Likevel utgjer de forskjellige uniktheden til en selv.
Utvinning av DNA er en tre- til firetrinns operasjon, som inneholder:
1. Å bryte cellene åpent, ofte referert til som celleforstyrrelse eller cellelyse, for å eksponere DNA-en inni. Dette oppnås vanligvis ved maling eller sonikasjon av prøven.
2. Fjerne membranlipidder ved å tilsette et rensemiddel.
3. Fjerne proteiner ved å tilsette en protease (valgfrit men nesten alltid gjort).
4. Felle ut DNA med en alkohol, vanligvis iskald etanol eller isopropanol.
Instrumenter som ofte brukes i DNA-utvinninger er en gelboks, perlemaler og en sentrifuge. En gelboks brukes til å separere DNA ved å sende ladninger gjennom agarosegel. En perlemaler brukes til å lyse eller bryte celler for å få tilgang til DNA, og en sentrifuge snurrer med hastigheter over 15 000 omdr/min for å hjelpe til å separere DNA i ulike faser av utvinningen. Selv om kriminaltekniske og medisinske laboratorier er kjent for å gjøre dette arbeidet, kan enhver få DNA fra enhver levende organisme ved å følge protokoll.
DNA-utvinning tjener mange ulike formål. Bevis fra DNA-tester har dømt eller frikt mange mennesker i voldtekt-, drap- og andre straffesaker. Det er også avgjørende faktor i mange farskapssaker. Tester har også vært i stand til å låse opp arvelige egenskaper og slektsbaner. Testing har hjulpet til å identifisere legemer funnet som ikke kan verifiseres på annen måte.
So populært DNA-testing har blitt i rettssalen og i offentlig mening, er det ikke fullstendig pålitelig. Det har vært tilfeller der DNA-tester gjort riktig vist seg å være feil. I Washington State matchet ikke en mors DNA barna hennes, selv om hun fødte dem. Et annet eksempel stammer fra en lege som voldtok pasienter men forvirret lovhåndhevelsen ved å plante andres blod i armen sin.
De fleste DNA-testfeil skyldes menneskelig feil. Testlaboratorier har kommet under kritikk for feilpraksis, forurensning av blodprøver og slamp dokumentasjon. Det har vært statistikk som antar lov om gjennomsnitt tema som argumenterer for sjansen for et DNA-match mot oddsene for skyld eller uskyld. Forsvaret i juridisk arena er kjent som påtalemyndighetens feilaktige sluttføring. Dette og andre avvik har drivt rettsargumenter mot DNA-tester. Med slike utfordringer vil DNA-testing aldri stå alene som eneste bevis i en straffesak.
Medisinske tilstander
Behandling av reflux (GERD): Medikamenter, livsstil og kirurgi
Mitralklapp-prolaps: Symptomer, årsaker og behandlingsalternativer
Prostatitt: Årsaker, symptomer og hva du trenger å vite
Lymfedrainasje: Slik forbedrer du sirkulasjon og støtter helsen