Helse og Sykdom
1. Immunsuppressive legemidler:
- Immundempende midler:Disse stoffene undertrykker mottakerens immunsystem for å forhindre at det angriper det transplanterte organet. Legemidler som takrolimus, ciklosporin, mykofenolatmofetil og prednison brukes ofte.
- Kombinasjonsterapi:En kombinasjon av forskjellige immunsuppressive legemidler brukes ofte for å øke effektiviteten og redusere risikoen for avvisning.
2. Transplantasjonsimmunterapi og toleranseinduksjonsprotokoller:
- Blandet kimærisme:Hematopoetisk stamcelletransplantasjon (HSCT) fra en donor kan noen ganger føre til blandet kimærisme, hvor både donor- og mottakerceller sameksisterer i mottakerens immunsystem. Dette kan indusere toleranse for det transplanterte organet.
- Kostimuleringsblokkade:Antistoffer som blokkerer visse co-stimulerende molekyler involvert i immunaktivering kan fremme toleranse. Legemidler som belatacept (antagonist av CD28) og abatacept (fusjonsprotein som hemmer CD80/CD86) er eksempler.
- T-celleutarming:Denne tilnærmingen innebærer å fjerne T-celler, de primære cellene som er ansvarlige for å avstøte fremmed vev, fra mottakerens immunsystem før transplantasjon. Dette kan redusere risikoen for avvisning og bidra til å oppnå toleranse.
- Toleransefremmende medikamenter:Visse eksperimentelle legemidler rettet spesifikt mot å indusere immuntoleranse blir studert. Disse kan inkludere antistoffer rettet mot spesifikke immunceller eller -veier.
Toleranseinduksjonsprotokoller kan være komplekse og fortsatt under utredning. Den optimale tilnærmingen kan variere avhengig av typen organtransplantasjon, mottakerens immunstatus og individuelle faktorer. Pågående forskning søker å utvikle mer effektive og mindre toksiske strategier for å oppnå langsiktig toleranse ved organtransplantasjon, og redusere behovet for kronisk immunsuppresjon.