Homeostase er opprettholdelse av et stabilt indre miljø. Lungene er sentrale for dette gjennom gassutveksling, pH-regulering og væskebalanse.
1. Ventilasjonskontroll
- Sentrale respirasjonssentre: Medulla (rytmegenerasjon: preBötzinger kompleks), pons (apneustisk/pneumotaksiske sentre modulerer frekvens/dybde).
- Perifere kemoreceptorer (karotis/aortabølgjer): Registrerer ↓PaO₂, ↑PaCO₂, ↓pH → ↑ventilasjon.
- Sentrale kemoreceptorer (medulla): Registrerer CSF pH (drevet av PaCO₂) – primær driv.
- Lungestrekkreseptorer (Lungens C-fibre, SARs): Hering-Breuer-refleks forhindrer overoppblåsing.
- Høyere hjernesentre: Frivillig kontroll, emosjonell modulering (limbisk), kortikalt overstyr.
2. Gassutveksling homeostase
- O₂-opptak: Alveolær-kapillær diffusjon → binder Hb (kooperativ binding, Bohr-effekt). Leveranse = CO × CaO₂.
- CO₂-fjerning: Diffusjonsgradient (PaCO₂ → alveol). CO₂ + H₂O ⇌ H₂CO₃ ⇌ H⁺ + HCO₃⁻ (karbonanhydrase).
- V/Q-matching: Hypoksisk pulmonal vaskokonstriksjon omdirigerer strøm til ventilerte alveoler.
3. Syre-base (pH) homeostase
- Respiratorisk kompensasjon: ↑PaCO₂ → ↑ventilasjon (minutter-timer); ↓PaCO₂ → ↓ventilasjon.
- Bikarbonat-buffer: Umiddelbar. Lunger kontrollerer PaCO₂ (flyktig syre); nyrer kontrollerer HCO₃⁻ (fast syre) over dager.
- Henderson-Hasselbalch: pH = 6,1 + log([HCO₃⁻]/0,03×PaCO₂).
4. Væskebalanse
- Ufølelig vannmisting: ~300–400 mL/dag via fuktet utåndet luft (mettet ved 37°C).
- Alveolær væskeklarering: Aktiv Na⁺-transport (ENaC, Na⁺/K⁺-ATPase) driver vannabsorpsjon – forhindrer lungødem.
- Overflatespenningsaktive stoffer: Reduserer overflatespenning, forhindrer alveolær kollaps, opprettholder compliance.
5. Forsvarshomeostase
- Mukociliær eskaler, alveolære makrofager, IgA, antimikrobielle peptider, hosterefleks.
Klinisk relevans
Feil i hvilken som helst mekanisme → respiratorisk svikt (Type I: hypoksemi; Type II: hyperkapni), syre-base-forstyrrelser, lungødem, infeksjon. Forståelse av disse homeostatiske løkkene guider respiratorbehandling, oksygen-terapi og intensivpleie.