Helse og Sykdom
Helse Og Sykdom

Paruresis-behandling: Effektive terapier og støtte

Paruresis, også kalt sky blære-syndrom, er en sosial fobi eller angst der en person ikke kan urinere hvis andre er i nærheten eller de tror andre er i nærheten. Som forventet, er paruresis-ramte ute av stand til å bruke offentlige toaletter. Frykten deles av menn og kvinner i varierende aldre. Tilstanden er psykologisk, men påvirker den fysiske evnen til å kontrollere lidelsen. Behandlinger for paruresis finnes.

Kognitiv atferdsterapi (KBT)

Med kognitiv atferdsterapi (KBT) jobber paruresis-pasienten med en psykoterapeut i gradvert eksponerings-terapi, som introduserer personen med paruresis for det fryktete miljøet gradvis over tid til han/hun blir desensitisert for frykten og mer komfortabel med situasjonen. KBT søker også å undersøke tenkeprosessen involvert i paruresis så at personen kan lære å motvirke ulogisk tenkning med sunnere tenkemønstre.

Fordelene med KBT er at det er en korttidsprosess, generelt varig fra 6 til 10 økter, etterfulgt av en periode der pasienten jobber uavhengig og så en oppfølgingssøkt eller to. KBT kan ofte produsere permanent endring i personens atferd uten behov for langvarig medikamentell bruk. Behandlingen kan være vellykket med en dyktig terapeut og en motvert pasient.

Ulempene ved KBT er at behandlingen er dyr, ca. 1250 kr per besøk. Sukcessen av metoden avhenger av å etablere et godt terapeut-pasient-forhold. Deltakelse i mental helse-terapi kan påvirke en persons forsikringsmessige status, selv om kontantbetaling kan løse problemet med at behandlingen dukker opp på medisinske forsikringsjournaler. KBT gir ikke lindring for alle paruresis-ramte, så pasienten kan måtte søke andre behandlingsmetoder.

Støttegrupper

Støttegrupper lar paruresis-ramte delta jevnlig i en gruppe av mennesker som også lider av paruresis. Deltakerne oppmuntrer hverandre, øver gradvis eksponeringsterapi og deler tanker og erfaringer om restitusjon.

Fordelene med støttegrupper er at de generelt er gratis. Støttegrupper kan produsere permanent endring i personens atferd uten behov for langvarig medikamentell bruk. Grupper inkluderer vanligvis noen som har erfaring med å komme seg fra lidelsen.

Ulempene ved støttegrupper er at gruppestørrelsen og personene som deltar kan endre seg fra én økt til neste. Siden det ikke er en profesjonell terapeut involvert, kan gruppen kanskje ikke adressere de psykologiske problemene som er en stor del av paruresis.

Medikamenter

Paruresis, hvis medisinert, behandles vanligvis med en selektiv serotonin-reuptake-hemmer, som brukes til å behandle sosial angst. Noen ganger behandles det med monoaminoksidase, som også behandler sosial angst, men har strenge kostbegrensninger.

Fordelene med medikamenter er at de har vist seg vellykkede i behandling av paruresis hos noen pasienter, og andre klarer å slutte bruk etter ca. ett år. De har vært effektive i å eliminere lidelsen.

Ulempene ved medikamentell behandling av paruresis er at noen pasienter krever flere medikamenter, økte doser eller endring av medisiner som kan redusere livskvaliteten.

Opphavsrett © Helse og Sykdom Alle rettigheter forbeholdt