Helse og Sykdom
Attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) er en nevrodevelopmental lidelse preget av hyperaktivitet, impulsivitet og vanskeligheter med fokus eller oppmerksomhet. Selv om mange mennesker kan ha disse egenskapene til en viss grad, for å diagnostisere ADHD bør et barn (eller voksen) ha symptomer som er alvorlige nok til å forårsake innvirkning på to separate områder av livet. For barn er dette vanligvis hjem og skole; for voksne er det hjemme og arbeid.
Det er en subtype av ADHD som heter Inattentive subtype (noen ganger kjent som ADD) som ikke er forbundet med hyperaktivitet og impulsivitet, der et barn har store problemer med å fokusere og være oppmerksom, men uten de vanlige atferdssymptomene hos hyperaktive barn.
Oppgangen i utbredelsen av ADHD
Fra å være et relativt sjeldent syndrom som rammer mindre enn 3 prosent av befolkningen på 1970-tallet, har forekomsten av ADHD steget dramatisk siden CDC rapporterte i 2011 at omtrent 11 prosent av barna i USA har blitt diagnostisert med ADHD, som representerer rundt 6,4 millioner barn. Og om lag 6,1 prosent av amerikanske barn tar en psykostimulerende medisin som Ritalin for problemet. Dette gjør det til en av de vanligste kroniske sykdommene i barndommen, enda mer utbredt enn astma. Nylig har det også vært en dramatisk økning i diagnosen ADHD hos voksne.
Det er stor kontroverser om denne slående økningen i diagnosen representerer en reell økning i antall barn som har dette syndromet eller hvis vi bruker bare den som en praktisk etikett for barn som ikke oppfører seg som vi forventer eller som har det vanskelig å håndtere de enorme kravene som blir lagt på dem. Noen selv reiser tvil om selve eksistensen av ADHD. Når denne diagnosen er gitt, vil de fleste barn bli behandlet med langvarig psykostimulerende medisinering, som anbefalt av American Academy of Pediatrics og andre rådgivende organer.
Vi vil se nærmere på hvordan ADHD diagnostiseres i Følgende seksjon, men for alle som bryr seg om disse barna, er det ingen tvil om at ADHD faktisk eksisterer, og at det kan være en forstyrrende tilstand. Barn med alvorlig ADHD kan ikke være i stand til å fokusere nok til å lære og fortsette i skolen, være så hyperaktiv og impulsiv at de er i konstant problemer hjemme og på skolen, og ikke klarer å opprettholde vennskap. Dette kan føre til svikt i mange aspekter av livet og betydelige problemer med selvtillit. I disse barna må problemet diagnostiseres og behandles nøye og effektivt.
Er ADHD Overdiagnostisert?
På den annen side kan ADHD bli alvorlig overdiagnostisert. I en studie ble det funnet at barn født i august var mer enn dobbelt så sannsynlig å bli diagnostisert med ADHD og behandlet med psykostimulerende midler som de som ble født i september. Hvorfor skulle dette være? Fordi med en skoledato den 1. september, ville de som var født i august, være den yngste i klassen deres, sammenlignet med de som ble født i september, hvem ville være den eldste. Siden det ikke er noen rasjonell grunn til at syndromet skal bli mer utbredt hos de som er født i august, er vi tydeligvis feildiagnostiserende og behandler mange barn som er på ungdommen for sin klasse, derfor er barnet rett og slett umodent i forhold til sine klassekamerater.
Det er også viktig å huske at ADHD er et syndrom som må ses i "kontekst." En lærer kan se et barns oppførsel som et stort problem, mens en annen lærer kan se nøyaktig samme oppførsel som et mildt problem. Dette er spesielt vanlig blant mindre alvorlige tilfeller, som er de fleste tilfeller som nå blir diagnostisert. For en nøyaktig diagnose må symptomene føre til forringelser i mer enn én innstilling (for eksempel i flere klasserom, eller i klasserommet og hjemme), samt blant flere overvåkende voksne.
De resterende seksjonene vil forsøke å skjær gjennom kontroverser og myter om ADHD og behandling som eksisterer ikke bare i det offentlige og på Internett, men selv blant mange fagfolk, og å tydelig angi hva vi vet og egentlig ikke vet om dette ofte misforstod syndromet.