1. Offentlige programmer:
- Regjeringene implementerte programmer for å tilby barnepasstjenester for arbeidende mødre.
- I USA ga Lanham Act av 1941 tillatt føderale fond til å etablere barnepass i lokalsamfunn med et stort antall kvinner som arbeider i krigsrelaterte industrier.
2. Fellesskapsinnsats:
– Lokalsamfunn organiserte barnepasstiltak, ofte ledet av frivillige og samfunnsorganisasjoner.
- Kirker, skoler og nabolagsgrupper oppretter barnepass for å ta seg av barn på dagtid mens mødrene deres jobbet.
3. Utvidet familie og naboer:
– I mange tilfeller gikk besteforeldre, andre slektninger eller betrodde naboer til for å gi omsorg for barn.
- Familier dannet ofte støttenettverk for å hjelpe hverandre med å håndtere barnepass.
4. Private barnepassleverandører:
– Noen familier leide inn private barnepiker eller barnevakter til å passe barna sine på dagtid.
5. Skiftarbeidsordninger:
– Noen fabrikker og arbeidsplasser implementerte skiftarbeidsordninger for å imøtekomme mødres barnepassansvar.
Til tross for denne innsatsen, ga mangelen på tilstrekkelig barnepass store utfordringer for arbeidende mødre under krigen. Mange kvinner måtte balansere arbeids- og familieansvar, noe som ofte førte til stress og utmattelse. Krigen påvirket også barns sosiale og følelsesmessige velvære, ettersom de savnet den konstante tilstedeværelsen og støtten fra fedre og måtte tilpasse seg nye barnepassordninger.
Etter krigen anerkjente regjeringer og samfunn viktigheten av å gi omfattende barnepassstøtte til arbeidende foreldre, noe som førte til etablering av mer permanente og strukturerte barnepasssystemer i mange land.