Helse og Sykdom
1. Vått og kaldt miljø :Grøfter under første verdenskrig var ofte vannfylte og gjørmete, noe som skapte et ideelt miljø for skyttergravsfot. Soldater ble tvunget til å stå eller marsjere i vannfylte skyttergraver i lengre perioder, med føttene konstant utsatt for fuktighet.
2. Dårlig fottøy :Støvlene som ble brukt av soldater var ikke vanntette og ble ofte gjennomvåt av vann. Kombinert med de kalde temperaturene førte dette til langvarig avkjøling og maserasjon (mykning) av føttene.
3. Mangel på hygiene :Grunnleggende hygiene var vanskelig å opprettholde under de uhygieniske forholdene under skyttergravskrigføring. Soldater kunne ofte ikke bytte sine våte sokker og støvler, noe som førte til langvarig eksponering for fuktighet og bakterier.
4. Komprimering og innsnevring :Trange støvler og fotomslag begrenser blodsirkulasjonen, og forverrer effekten av kulde og fuktighet. Føttene ble hovne og tette, noe som svekket sirkulasjonen ytterligere og økte risikoen for trench-fot.
5. Dårlig ernæring :Soldater opplevde ofte ernæringsmessige mangler på grunn av mangel og begrenset matforsyning. Mangel på visse essensielle vitaminer, som vitamin C, nedsatt sårtilheling og økt mottakelighet for infeksjon.
6. Immobilitet :Grøftekrigføring involverte ofte lange perioder med inaktivitet, spesielt under skyttergravsstopp. Langvarig stående eller sittende under våte forhold hindret føttene i å tørke, noe som gjorde dem mer sårbare for trench-fot.
Kombinasjonen av disse faktorene resulterte i betydelige skyttergravsfottilfeller blant soldater under første verdenskrig. Tilstanden kan forårsake alvorlig smerte, blemmer, vevsskade og til og med koldbrann hvis den ikke behandles. Trench-fot påvirket ikke bare soldatenes mobilitet, men førte også til langsiktige helsekomplikasjoner og til og med amputasjon i alvorlige tilfeller.