Komplekse kneskader involverer ofte flere strukturer. Nøyaktig diagnose og skreddersydd kirurgisk håndtering er essensielle for å gjenopprette stabilitet og funksjon.
Sentrale skademønstre
Forre korsbånd (ACL) riss
- Primær restriksjon for anterior tibial translasjon og rotasjonsstabilitet.
- Mekanisme: Ikke-kontakt snu, skjæring, landing (70 %); kontakt (30 %).
- Symptomer: "Pop", rask svullnad (hemartrose), ustabilitet, givning.
Ytre sidebånd (LCL) / Posterolateral hjørne (PLC) ustabilitet
- LCL: Motstår varus-stress; forbinder femur med fibulahode.
- PLC: Kompleks: LCL, popliteus sene, popliteofibular ligament, arcuate ligament. Motstår varus, ekstern rotasjon, posterior translasjon.
- Ofte oversett; assosiert med ACL/PCL riss, peroneus nerveskade.
Meniskriss
- Medial (hyppigere) eller lateral. C-formet fibrokartilag — belastningsfordeling, støtdemping, stabilitet, smøring.
- Rissmønstre: Radial, horisontal, håndfat, flikk, kompleks, rot.
- Symptomer: Leddsmerte ved ledlinje, mekaniske symptomer (klikk, låsing), efusjon.
Osteokondrale leesjoner (OCL / OCD)
- Fokal skade på leddbrosk og subchondralt bein.
- Etiologi: Traume (skjær/støt), osteokondritis dissecans, avaskulær nekrose.
- Symptomer: Dyp smerte, klikk, svullnad, låsing.
Kirurgisk håndtering
- Artroskopisk (Minimalinvasiv): ACL-rekonstruksjon (autograft/allograft), meniskreparasjon (inside-out, all-inside) vs. partiell menisksektomi, PLC-rekonstruksjon, mikrofraktur/OATS/ACI for OCL.
- Åpen: Kompleks multi-leddbånd kne-dislokasjon, omfattende OCL som krever osteokondral allograft, tibial tuberkel osteotomi for justering.
Rehabilitering og Restitusjon
- Fase 1 (0–2 uker): Beskyttelse, ødemkontroll, ROM (CPM), kvadriceps setting, NWB/PWB med ortese/kakkler.
- Fase 2 (2–6 uker): Progressiv belastning, lukket kjede styrking, proprioseptivitet, sykkelergo.
- Fase 3 (6–12 uker): Styrke, utholdenhet, smidighet, sportsspesifikke øvelser.
- Fase 4 (3–6+ mnd): Retur-til-sport kriterier: kvadriceps symmetri >90 %, hopp tester, psykologisk klarhet.
Multi-leddbånd og revideringskrevende tilfeller krever utvidet beskyttelse og saktere progresjon. Engasjement i fysioterapi er sterkest prediktor for utfall.