Insulin: Hovedregulatoren av glukosehomeostase
Insulin, et peptidhormon fra pankreas β-celler, orkesterer næringstofflagring og -utnyttelse. Dens fravær eller resistens ligger til grunn for diabetes mellitus.
Fysiologi
Sekresjon
- Utløst av ↑blodglukose (KATP-kanal lukking → depolarisering → Ca²⁺-influks → ekso cytose).
- Forsterket av inkretiner (GLP-1, GIP), aminosyrer, parasympatisk input.
- Hemmet av sympatisk aktivering (α-adrenerg), somatostatin.
Virknemekanisme (via Reseptor Tyrosinkinase → IRS/PI3K/Akt)
- GLUT4-translokasjon (muskel, fettvev) → glukoseopptak.
- Glykogensyntese (lever, muskel) via glykogensyntase-aktivering.
- Lipogenese (lever, fettvev) via SREBP-1c, ACC.
- Proteinsyntese (mTOR-aktivering).
- Hemming av glykoneogenese/glykogenolyse (lever).
- Antilipolytisk (fettvev).
Kontreregulering
Når glukose faller: ↓insulin + ↑glukagon, adrenalin, kortisol, GH → glykogenolyse, glykoneogenese, lipolese.
Diabetes-patofysiologi
- Type 1: Autoimmun β-celledestruksjon → absolutt insulinmangel. Krever eksogen insulin.
- Type 2: Insulinresistens (muskel, lever, fettvev) + progresjon β-cellekvikt. Relativ mangel.
- Gestasjons: Placentære hormoner induserer resistens; β-celler kan ikke kompensere.
Insulin-terapi
- Basal (langvarig): Glargin, detemir, degludec — bakgrunnsdekning.
- Bolus (raske): Lispro, aspart, glulisin — måltidsdekning.
- Ferdigblandede: Faste forhold (mindre fleksible).
- Levring: Sprøyte, penn, pumpe (CSII), inhalert (Afrezza — kun prandial).
Komplikasjoner ved dysregulering
- Kronisk hyperglykemi → glykasjonsendprodukter (AGEs) → mikrovaskulær (retinopati, nefropati, nevropati) + makrovaskulær (HJS) skade.
- Hypoglykemi (insulin-eksess) → neuroglykopeni, anfall, død.
Oppsummering
Insulin muliggjør glukoseutnyttelse og -lagring. Dens presise regulering er essensiell; feil medfører diabetes med multisystemkonsekvenser. Moderne analoger og teknologi forbedrer fysiologisk etterligning.