Diabetes mellitus er ikke en enkelt sykdom, men en gruppe tilstander preget av forhøyet blodglukose. De to mest vanlige formene – type 1 og type 2 – skiller seg vesentlig i opprinnelse, utvikling og behandling.
Ved type 1 diabetes angriper immunsystemet feilaktig og ødelegger insulinproduserende betaceller i bukspyttkjertelen. Denne autoimmun destruksjonen fører til en absolutt mangel på insulin. Uten insulin kan glukose ikke inn i cellene, noe som medfører alvorlig hyperglykemi og høy risiko for diabetisk ketoacidose (DKA). Folk med type 1 diabetes krever livslang ekrogen insulinbehandling, levert via sprøyter eller insulinpumpe.
Type 2 diabetes starter med insulinresistens – kroppens celler slutter å svere effektivt på insulin. Bukspyttkjertelen kompenserer initialt ved å produsere ekstra insulin (hyperinsulinemi), men over tid utsettes betacellene og feiler, noe som fører til en relativ insulinmangel. Hyperglykemi utvikler seg mer gradvis enn ved type 1. Risikofaktorer inkluderer fedme, fysisk inaktivitet, genetikk og alder.
Begge typer resulterer i høyt blodsukker, men deres patofysiologi, typiske debutalder og behandlingstilnærminger er forskjellige. Nøyaktig diagnose er essensiell for passende behandling.
Diabetes
Hvetegraas for barn med diabetes: Hvorfor det mangler vitenskapelig støtte
Menopause og diabetes: Helsehåndtering under overgangen
Årsaker til type 1 diabetes: Genetikk, autoimmunitet, og miljømessige utløsere