I 1937 ble Dr. Charles Bradley den første legen til å foreskrive det psykostimulerende legemiddelet benzedrin for å behandle hyperaktive barn. Tross at han skrev og publiserte sine funn i mange medisinske tidsskrifter, ville det ta ytterligere 20 år før hans oppdagelse ble lagt merke til av andre leger. Mens de mest signifikante oppdagelsene om ADHD har vært gjort de siste 30 årene, er historien om forstyrrelsen mye lengre.
Methylphenidat, bedre kjent som Ritalin, ble godkjent for å behandle hyperaktivitet hos barn i 1957. På dette tidspunktet var forstyrrelsen kjent som «minimal brain dysfunction.» Termen ble etterhvert endret til «hyperkinetic disorder» på 1960-tallet. Et annet legemiddel, dextroamphetamine, bedre kjent som Dexedrine, ble også brukt på denne tiden for å behandle hyperaktivitet hos barn.
I 1975 ble pemolin (Cylert) godkjent av FDA for bruk i behandling av ADHD. Likevel har bruken av det til å behandle ADHD falt markant siden det ble vist å øke sjansen for leveresvikt hos ca. 10 til 25 prosent av folk foreskrevet ifølge FDA.
I 1980 ble Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Third edition (DSM-III) publisert av American Psychiatric Association. Dette var den første gangen termen «attention deficit disorder» ble definert, og den liste to undertyper av ADD: med hyperaktivitet eller uten hyperaktivitet. I den reviderte utgaven (DSM-IIIR) ble termen endret til attention deficit/hyperactivity disorder med tre undertyper: primært uoppmerksom, primært hyperaktiv, eller kombinert type. Diagnostisering og psykososial behandling av ADHD økte sterkt etter at det ble inkludert i DSM under disse navnene.
I 1996 ble varenavnet på et amfetamin kjent som Obetrol endret til Adderall da det ble godkjent som en behandling for ADHD. Før den tid hadde det vært brukt for å behandle fedme.
En av de største studiene av behandling for ADHD, Multimodal Treatment Study of ADHD, ble publisert i American Journal of Psychiatry i 1999. Ifølge studien var medisin alene mer effektiv enn psykososiale behandlinger alene. Likevel var den mest effektive behandlingen en som kombinerte både medisin og psykososiale behandlinger.
Utvidet-frigivende former av ulike stimulanter har blitt utviklet de siste årene. En utvidet-frigivende formel av methylphenidat, kjent som Concerta, ble lansert i 2000. I 2001 ble en utvidet-frigivende formel, kjent som Adderall XR, lansert. I 2002 ble atomoksetin (Strattera) godkjent av FDA for bruk som en behandling for ADHD. Det er det første ikke-stimulerende legemiddelet godkjent av FDA spesifikt for å behandle ADHD.
ADHD
Forståelse av ADHD: Langsiktige resultater og håndtering
Naturlige dieter for ADHD: Mat og symptomhåndtering
Forstå ADHD og OCD: Samdiagnose og behandling
ADHD og nattlig urinlekkasje (enurese) hos barn: Den etablerte sammenhengen
Narcisistiske reaksjoner på konfrontasjon: Avledning, skyldskifting og agresjon