Diagnostisering av matallergi krever integrasjon av en detaljert klinisk anamnese med objektiv testing. Ingen enkelt test er perfekt; en allergologs ekspertise er essensiell for å unngå overdiagnostisering og unødvendige kostholdsrestriksjoner.
Testmetoder
- Hudpriktest (SPT): Allergenekstrakt introduseres i epidermis. En quaddel ≥3 mm større enn negativ kontroll tyder på sensibilisering. Høy sensitivitet, lavere spesifisitet. Resultat på 15–20 minutter.
- Serum spesifikk IgE (sIgE) blodprøve: Kvantifiserer allergen-spesifikk IgE (kU/L). Brukbart når SPT er kontraindikert (alvorlig eksem, antihistaminbruk, anafylaksirisiko). Komponent-oppløst diagnostikk (CRD) identifiserer spesifikke proteiner (f.eks. Ara h 2 for jordnøtt), forbedrer spesifisitet.
- Munnlig matprovokasjon (OFC): Gullstandard. Gradvist inntak under medisinsk overvåking. Diagnostiserer eller utelukker allergi definitivt. Ressurskrevende; bærer reaksjonsrisiko.
- Eliminasjonskost + provokasjon: Fjern mistenkt mat i 2–4 uker, så reintroduksjon. Hjelpsomt for ikke-IgE-medierte lidelser (FPIES, EoE) eller tvetydige testresultater.
Kritiske hensyn
- Sensibilisering ≠ Allergi: Positiv test uten kliniske symptomer indikerer kun sensibilisering. Overdiagnostisering fører til unødvendig unnvikelse og ernæringsmessig/sosial skade.
- Kontekst er kongen: Anamnese guider testvalg og tolkning.
- Test aldri selv: Frittliggende IgG-tester er ikke validerte for matallergidiagnostikk og fører ofte til falske konklusjoner.
Søk en fagbrevettet allergolog for nøyaktig diagnose og personlig håndteringsplan.