1. Nevrotransmittertype:Ulike nevrotransmittere har ulik effekt på postsynaptiske nevroner. Noen nevrotransmittere, som glutamat, er eksitatoriske og forårsaker at det postsynaptiske nevronet blir mer sannsynlig å utløse et handlingspotensial. Andre, som GABA, er hemmende og gjør det mindre sannsynlig at nevronet vil avfyres.
2. Reseptortype:Typen reseptor som nevrotransmitteren binder seg til, bestemmer også effekten på det postsynaptiske nevronet. Det finnes forskjellige typer reseptorer for hver nevrotransmitter, og hver type reseptor kan ha forskjellige effekter. For eksempel er det to hovedtyper av glutamatreseptorer, NMDA- og AMPA-reseptorer. NMDA-reseptorer er mer følsomme for glutamat enn AMPA-reseptorer, og de kan gi en sterkere eksitatorisk effekt.
3. Konsentrasjon av nevrotransmitter:Konsentrasjonen av nevrotransmitter i synaptisk spalte påvirker også dens effekt på det postsynaptiske nevronet. Høyere konsentrasjoner av nevrotransmitter kan gi en sterkere effekt enn lavere konsentrasjoner.
4. Varighet av nevrotransmitterfrigjøring:Varigheten av nevrotransmitterfrigjøring spiller også en rolle i å bestemme dens effekt på det postsynaptiske nevronet. Lengre varighet av frigjøring kan gi en sterkere effekt enn kortere varighet.
5. Postsynaptiske nevronegenskaper:Egenskapene til selve den postsynaptiske nevronen kan også påvirke hvordan den reagerer på en nevrotransmitter. For eksempel er det mindre sannsynlig at nevroner med et høyt hvilemembranpotensial avfyrer et aksjonspotensial enn nevroner med et lavt hvilemembranpotensial.
Den kombinerte effekten av alle disse faktorene bestemmer den samlede effekten som en nevrotransmitter har på en postsynaptisk nevron.