Mens en forbigående forhøyet hjertefrekvens kan oppstå på grunn av faktorer som trening, stress, angst eller koffeinforbruk, anses en hvilepuls på 130 slag per minutt som unormalt høy og krever ytterligere evaluering.
Her er noen mulige årsaker til en slik forhøyet hvilepuls hos et ungt individ:
1. Takykardi: Takykardi refererer til unormalt rask hjertefrekvens, hvor hjertet konsekvent slår raskere enn normal hvilefrekvens. Ulike tilstander, som atrieflimmer, supraventrikulær takykardi og ventrikulær takykardi, kan forårsake dette.
2. Angst eller panikklidelse: Alvorlig angst eller panikkanfall kan utløse en rask økning i hjertefrekvensen. Angstlidelser kan forårsake vedvarende forhøyede hjertefrekvenser, spesielt under episoder med økt angst.
3. Skjoldbruskkjertelproblemer: En overaktiv skjoldbruskkjertel (hypertyreose) kan akselerere hjertefrekvensen. Når skjoldbruskkjertelen produserer overflødig skjoldbruskkjertelhormon, kan det føre til ulike symptomer, inkludert økt hjertefrekvens.
4. Anemi: Alvorlig anemi, preget av mangel på røde blodlegemer, kan føre til at kroppen jobber hardere for å transportere oksygen gjennom hele kroppen. Denne kompensasjonsmekanismen kan føre til økt hjertefrekvens.
5. Dehydrering: Dehydrering kan føre til at blodvolumet reduseres, noe som gjør at hjertet jobber hardere for å pumpe blod. Denne belastningen kan føre til økt hjertefrekvens.
6. Medisiner eller rusmisbruk: Visse medisiner eller rusmisbruk (som kokain eller amfetamin) kan ha stimulerende effekter på det kardiovaskulære systemet, og føre til rask hjertefrekvens.
Det er viktig å oppsøke lege for å identifisere den underliggende årsaken til din forhøyede hvilepuls og få passende behandling. Helsepersonell kan utføre tester som et elektrokardiogram (EKG) for å vurdere hjertets elektriske aktivitet, skjoldbruskfunksjonstester og blodprøver for å se etter anemi eller andre underliggende tilstander.
Behandling vil avhenge av den spesifikke årsaken og kan innebære medisiner for å regulere hjertefrekvensen, livsstilsendringer eller adressere den underliggende medisinske tilstanden.