Ja, de kan sameksistere – selv om sjelden. De er distinkte patofysiologiske enheter.
Diabetes mellitus (DM)
- Insulinmangel (type 1) eller resistens (type 2) → hyperglykemi.
- Polyuri fra osmotisk diurese (glukose > renal terskel).
Diabetes insipidus (DI)
- Sentral DI – ADH-mangel (hypofyse/hypotalamusk skade).
- Nefrogen DI – Nyreresistens mot ADH (genetisk, lithium, hyperkalcemi).
- Polyuri fra fritt vann-diurese (uttyndet urin, hypernatriemi-risiko).
Sameksistens-scenarioer
- Autoimmune polyendokrine syndromer (f.eks. APS-1, APS-2) – kan påvirke pankreas + hypofyse.
- Metastatisk infiltrasjon / nevrosarkoide / LCH – skader både pankreas og hypotalamus.
- Post-kirurgisk (hypofysekirurgi + pankreatitt).
- Wolfram-syndrom (DIDMOAD) – genetisk (WFS1) → DM + DI + optisk atrofi + døvhet.
Behandlingskompleksitet
- Desmopressin (DDAVP) for sentral DI; tiazider/NSAID for nefrogen DI.
- DM-behandling uendret men overvåk hypoglykemi hvis polyuri forbedres.
- Væske/elektrolytt-balanse kritisk – unngå hypernatriemi (DI) og DKA/HHS (DM).
Krever endokrinologisk koordinasjon; genetisk rådgivning hvis syndromisk.