* Mangel på enhet: Den selvforsterkende bevegelsen var ikke en enhetlig bevegelse, men snarere en samling av ulike innsatser fra forskjellige grupper av embetsmenn og intellektuelle. Denne mangelen på samhold gjorde det vanskelig å utvikle og implementere en helhetlig strategi for å styrke Kina.
* Motstand innenfra: Den selvforsterkende bevegelsen møtte motstand fra den kinesiske regjeringen og samfunnet. Mange embetsmenn og intellektuelle var motstandere av bevegelsens reformer, som de så som en trussel mot tradisjonelle kinesiske verdier og institusjoner.
* Utenlandsk opposisjon: Den selvforsterkende bevegelsen møtte også motstand fra utenlandske makter, som var bekymret for at et sterkere Kina ville true deres interesser i regionen.
* For lite, for sent: Da den selvforsterkende bevegelsen begynte, var det allerede for sent å redde Kina fra den vestlige imperialismens krefter. Landet var allerede svakt og splittet, og militæret og økonomien lå langt bak vestmaktene.
Til syvende og sist mislyktes den selvforsterkende bevegelsen fordi den ikke var i stand til å overvinne disse utfordringene.