Elektrokrampterapi (EKT), tidligere kjent som «elektrosjokkbehandling» eller «elektrisk sjokkterapi», innebærer sending av elektriske impulser til hjernen for å endre hjernens funksjon. I 1940-årene begynte leger å bruke det systematiskt for å behandle psykisk sykdom, kriminell atferd og minnetap, men med blandede resultater. I dag brukes elektrokrampterapi hovedsakelig til å behandle depresjon og bipolar lidelse, og bruken av muskelavslappende midler og anestetika under prosedyren har gjort den mindre smertefull. Likevel kan behandlingen forårsake hjerneskade, noe som har ledet mange til å anse den som inhuman.
I 1937 begynte den italienske nevrologen Ugo Cerletti, som hadde brukt metrazol-induserte kramp med suksess for å behandle skizofreni, å lete etter en sikrere alternativ. Som spesialist innen epilepsi, hadde Cerletti studert elektrosjokk-induserte anfall hos hunder. Han overbeviste to av sine kolleger om å hjelpe ham med å utvikle et apparat som kunne brukes til å levere lignende elektriske sjokk til mennesker. En gang perfekt, viste metoden seg å være mer effektiv enn metrazol og ble lansert over hele verden.
Ifølge William McDonald, professor i psykiatri, er sjokkterapi en av de mest effektive behandlingene for folk med depresjon. Fordi sjokkterapi kan være raskere enn medisiner, kan det være gunstig for folk i behov for akutt behandling eller som ikke kan ta eller ikke svarer på antidepressiva. Symptomene på depresjon, rapporterer han, kan forbedres i en periode på en uke i motsetning til de seks til åtte ukene det kan ta med medisin.
Med EKT leveres en elektrisk ladning til hjernen og forårsaker et anfall. Anfallet genererer tilfeldig aktivitet i hjernen. Mens ingen vet nøyaktig hvorfor anfall kan forbedre symptomer på depresjon, tror psykiatere at anfall kan øke tilgjengeligheten av nevrotransmittørene dopamin, noradrenalin og serotonin i hjernen. Mennesker med stor depresjon har utilstrekkelige mengder av disse nevrotransmittørene.
I en nylig studie involverende 347 pasienter, fant Harold Sackeim, en tidligere forsvarer av sjokkterapi, at elektrokrampterapi forårsaker «negative kognitive effekter». Forskere av elektrokrampterapi mener at mens prosedyren produserer korttids minnetap og i enkelte tilfeller langvarig minnetap og evne til å tenke abstrakte tanker, fører det ikke til hjerneskade. Dette påstanden er likevel misvisende. Funksjonshemming av tanke- og minnefunksjoner er en slags midlertidig, eller i enkelte tilfeller permanent, hjerneskade.
Motstandere av elektrosjokkterapi argumenterer for at de negative bivirkningene av elektrosjokk overveier fordelen og at sjokkindustrien har skjult sine sanne konsekvenser. Ifølge sjokk-overlevende aktivist Linda Andre, har elektrosjokkterapi ikke oppfylt normale godkjenningsstandarder. Sjokkindustrien og organisert psykiatri, argumenterer hun, har støttet seg på offentlighetskampanjer snarere enn medisinske studier for å forbedre prosedyres rykte.