Diabetes mellitus er en metabolisk forstyrrelse preget av kronisk hyperglykemi. Å gjenkjenne klassisk presentasjon og forstå diagnostiske terskelverdier er grunnleggende for tidlig intervensjon.
Den klassiske triaden: De tre P-ene
- Polyuri: Osmotisk diurese oppstår når blodglukose overstiger ren terskel (~180 mg/dL), trekker vann inn i urinen.
- Polydipsi: Intens tørst drevet av hyperosmolaritet og intravaskulær volumdeplesjon fra glykosuri.
- Polyfagi: Tross høy blodglukose kan celler ikke utnytte glukose pga. insulinmangel eller -resistens, signaliserer cellær «sult».
Andre kliniske funn
- Vekttap: Katabolisme av fett og muskel – mer typisk ved type 1 diabetes.
- Utslitthet: Nedsatt ATP-generering fra glukose.
- Synnssvikt: Osmotisk svulling av linsen endrer brekningsindeks.
- Dårlig sårheling: Mikrovaskulær dysfunksjon og neutrofiltfunksjonshemming.
- Gjentatte infeksjoner: Immunologisk dysfunksjon sekundært til hyperglykemi.
Diagnostiske terskelverdier (American Diabetes Association)
- Faste plasma glukose: ≥126 mg/dL (7,0 mmol/L) etter ≥8 timer faste.
- 2-timers peroral glukosetoleransetest (OGTT): ≥200 mg/dL (11,1 mmol/L).
- HbA1c: ≥6,5% (48 mmol/mol).
- Tilfeldig plasma glukose: ≥200 mg/dL (11,1 mmol/L) hos pasient med klassiske symptomer.
Tidlig diagnose og multifaktoriell intervensjon – rettet mot glukose, blodtrykk, lipider og livsstil – reduserer mikrovaskulære og makrovaskulære komplikasjoner med 30–50%, som vist i banebrytende studier som UKPDS og DCCT/EDIC.