Artrittforekomst stiger skarpt etter 60 år. Det er ikke bare «slitasje» – flere kryssende biologiske og livsstilsfaktorer driver denne aldersrelaterte økningen.
- Bruskaldering: Kondrocytt-senescens, redusert proteoglykansyntese, kollagentrekkryssling → sprø, mindre veivstandig brusk.
- Synovialvæskefall: Lavere hyaluronsyrekonsentrasjon → dempet smøring og stødabsorpsjon.
- Muskeltap (Sarkopeni): Svakere periartikulære muskler → redusert ledstabilitet → abnormal belastning.
- Genetisk akkumulering: Livslang akkumulering av somatiske mutasjoner + arvede risikovarianter (f.eks. GDF5, COL2A1).
- Autoimmun økning: Revmatoid artritt innsiden topp 60–70; immunosenescens endrer toleranse.
- Metaboliske drivere: Fedme prevalens øker med alder → mekanisk belastning + adipokin-drevet inflammasjon (leptin, adiponektin) → osteoartrose.
- Beintetthetstap: Osteoporose → subkondral beinstivning, mikrobrukk, endret belastningsfordeling.
- Sedentær livsstil: Inaktivitet → bruskmalnæring (diffusjonsavhengig), stivhet, svakhet.
- Tidligere leddskade: ACL-rift, meniskusektomi, brudd → post-traumatisk OA tiår senere.
- Hormonell skift: Postmenopausalt østrogenfall reduserer kondroproteksjon og benomsetningsregulering.
Modifiserbare hendler
- Vektkontroll (hvert 1 lbs tap = 4 lbs knelast reduksjon)
- Regelmessig lav-påvirkningstrening (styrke, fleksibilitet, aerob)
- Skadeforebygging, rask rehabilitering
- Vitamin D/kalsium optimalisering
- Tidlig RA-diagnose → DMARDs forhindrer leddødeleggelse
Aldring er ikke-forhandelbart; leddnedgang er delvis forhandelbart.