Egenskapsangst vurderes ofte ved hjelp av selvrapporterende tiltak, som State-Trait Anxiety Inventory (STAI), som skiller mellom midlertidig, situasjonsspesifikk angst (tilstandsangst) og mer varig disposisjonell angst (trekkangst). Personer med høy egenskapsangst har en tendens til å utvise negative skjevheter i oppmerksomhets-, tolknings- og minneprosessene, noe som fører til at de lettere oppdager potensielle trusler og negative aspekter ved miljøet. De kan også ha en økt skremmerespons og vanskeligere med å gå tilbake til en avslappet tilstand etter å ha opplevd stress.
Egenskapsangst er forskjellig fra tilstandsangst, som refererer til de midlertidige, fluktuerende angsttilstandene som individer opplever i spesifikke situasjoner. Tilstandsangst er en normal og adaptiv respons på umiddelbare trusler eller stressfaktorer, mens egenskapsangst representerer en kronisk tilbøyelighet til å oppleve angst selv i fravær av åpenbare eksterne stressfaktorer.
Å forstå og adressere egenskapsangst kan være viktig for å fremme mental velvære. Høye nivåer av egenskapsangst kan være assosiert med psykiske plager, redusert sosial funksjon og økt risiko for å utvikle angstlidelser eller humørlidelser. Intervensjoner som fokuserer på å redusere egenskapsangst, slik som kognitiv atferdsterapi (CBT), mindfulness-baserte teknikker og stresshåndteringsstrategier, kan hjelpe individer med å utvikle mestringsevner for å håndtere sine engstelige tendenser og forbedre sin emosjonelle motstandskraft.