Hva er egenskapsangst?

Egenskapsangst refererer til et relativt stabilt personlighetstrekk som gjenspeiler et individs tendens til å oppleve angst på tvers av ulike situasjoner og over tid. Det er preget av generaliserte følelser av nervøsitet, frykt og bekymring som ikke nødvendigvis er knyttet til spesifikke eksterne stressfaktorer. Personer med høy egenskapsangst er mer sannsynlig å oppfatte potensielt stressende situasjoner som mer truende og reagerer på dem med økt psykologisk og fysiologisk opphisselse.

Egenskapsangst vurderes ofte ved hjelp av selvrapporterende tiltak, som State-Trait Anxiety Inventory (STAI), som skiller mellom midlertidig, situasjonsspesifikk angst (tilstandsangst) og mer varig disposisjonell angst (trekkangst). Personer med høy egenskapsangst har en tendens til å utvise negative skjevheter i oppmerksomhets-, tolknings- og minneprosessene, noe som fører til at de lettere oppdager potensielle trusler og negative aspekter ved miljøet. De kan også ha en økt skremmerespons og vanskeligere med å gå tilbake til en avslappet tilstand etter å ha opplevd stress.

Egenskapsangst er forskjellig fra tilstandsangst, som refererer til de midlertidige, fluktuerende angsttilstandene som individer opplever i spesifikke situasjoner. Tilstandsangst er en normal og adaptiv respons på umiddelbare trusler eller stressfaktorer, mens egenskapsangst representerer en kronisk tilbøyelighet til å oppleve angst selv i fravær av åpenbare eksterne stressfaktorer.

Å forstå og adressere egenskapsangst kan være viktig for å fremme mental velvære. Høye nivåer av egenskapsangst kan være assosiert med psykiske plager, redusert sosial funksjon og økt risiko for å utvikle angstlidelser eller humørlidelser. Intervensjoner som fokuserer på å redusere egenskapsangst, slik som kognitiv atferdsterapi (CBT), mindfulness-baserte teknikker og stresshåndteringsstrategier, kan hjelpe individer med å utvikle mestringsevner for å håndtere sine engstelige tendenser og forbedre sin emosjonelle motstandskraft.