Restspenninger kan ha betydelige effekter på materialenes egenskaper og ytelse. De kan påvirke materialets styrke, duktilitet, utmattelseslevetid, korrosjonsbestandighet og dimensjonsstabilitet. I noen tilfeller kan restspenninger være gunstige, som for eksempel ved spennbetong, hvor resttrykkspenningene kan forbedre materialets styrke. Men i andre tilfeller kan restspenninger være skadelige, som for eksempel ved sveisede konstruksjoner, hvor de resterende strekkspenningene kan føre til sprekkdannelse og brudd.
Det finnes ulike metoder for å måle gjenværende spenninger, som røntgendiffraksjon, nøytrondiffraksjon og hullboringsteknikker. Disse teknikkene gir verdifull informasjon om størrelsen, fordelingen og dybden av gjenværende spenninger i et materiale. Håndtering og kontroll av restspenninger er et viktig aspekt i materialteknikk og design, da det kan bidra til å forbedre ytelsen og sikkerheten til materialer og komponenter.