Tidligere kalt "spleen" eller "melankoli", er klinisk depresjon en av de mest alvorlige psykiske lidelsene i DSM-IV. Det finnes mange typer depressive lidelser, og like mange teorier om årsaker og behandlinger. Hver metode har sine for- og ulemper – en fagperson må vurdere hva som passer pasienten best.
Mest vanlig startpunkt for nydiagnosticerte. Psykoterapi tar mange former, men fellesnevneren er at pasienten får psykisk hjelp fra fagperson(er). Mest studert: kognitiv atferdsterapi (KBT) – pasienten lærer selvbruksbare kognitive og atferdsmessige ferdigheter for humørsvansker.
Andre former: mindfulness-basert KBT (effektivt ved gjentatte episoder), interpersonlig psykoterapi (fokus på relasjonelle utløsere), psykoanalyse (omstridt, fokus på uviten). Ifølge Nice.org.uk er psykoterapi foretrukket behandling for pasienter under 18 år.
Mange antidepressiva å velge mellom hvis psykoterapi alene ikke strekker til. Ideelt administreres medisiner i kombinasjon med annen terapi. Vanlige: Zoloft, Lexapro, Prozac. Alvorlige tilfeller kan kreve trikykliske antidepressiva – men disse har ofte flere bivirkninger. Det finnes kontroverser om antidepressiva; ifølge Psycnet.apa.org er effekten ikke signifikant annerledes enn placebo.
Ved mest alvorlige tilfeller: elektrokonvulsiv terapi (EKT) – pasienten stimuleres elektrisk under narkose for å utløse terapeutiske krampetilstander. Ifølge NCBI er EKT en av de mest effektive korttidsbehandlingene, men varigheten av effekten er omstridt. Andre alternativer: urter (Johanniskrutt), lysbehandling, jontilskudd (sink/litium), livsstilsendringer (kosthold, motion, søvn, meditasjon, religion).