Hva ville skje hvis lengden på den absolutte refraktære perioden i hjertemuskelceller var den samme som for skjelettceller?

Den absolutte refraktære perioden er den tiden en hjertemuskelcelle ikke kan generere et aksjonspotensial, uansett hvor sterk stimulansen er. Skjelettmuskelceller har en mye kortere absolutt refraktær periode enn hjertemuskelceller, noe som gjør at de trekker seg sammen raskere.

Hvis lengden på den absolutte refraktære perioden i hjertemuskelceller økte til å være den samme som skjelettmuskelceller, ville flere ting skje. For det første ville hjertefrekvensen reduseres betydelig, ettersom cellene ville ta lengre tid å komme seg mellom sammentrekningene. Den reduserte hjertefrekvensen vil føre til et fall i kroppens evne til å levere oksygen og næringsstoffer til vev og organer. Dette kan føre til tretthet, kortpustethet og til slutt organsvikt.

I tillegg vil den lengre refraktære perioden gjøre hjertet mer utsatt for arytmier, som er unormale hjerterytmer. Arytmier kan føre til at hjertet slår for fort, for sakte eller uregelmessig, noe som kan være livstruende.

Det er klart at en økning i lengden på den absolutte refraktære perioden i hjertemuskelceller vil ha flere alvorlige konsekvenser for kroppen. Dette er grunnen til at hjertet har utviklet seg til å ha en lengre refraktær periode enn skjelettmuskulaturen, slik at det kan trekke seg sammen med en relativt langsom og jevn hastighet med lav risiko for arytmier.