1. Innånding (inspirasjon):
a. Diafragma: Membranen er den primære inspirasjonsmuskelen. Det er en kuppelformet muskel som ligger i bunnen av brystkassen. Når membranen trekker seg sammen, trekker den seg nedover, øker volumet av brysthulen og skaper undertrykk i lungene. Denne trykkforskjellen trekker luft inn i lungene gjennom nesen eller munnen.
b. Eksterne interkostale muskler: De ytre interkostale musklene er plassert mellom ribbeina. Under inspirasjon trekker de seg sammen, trekker ribbeina oppover og utover, utvider brysthulen ytterligere og hjelper til med luftstrømmen.
2. Utånding (utløp):
a. Avslapping av diafragma og eksterne interkostale muskler: Under utånding slapper mellomgulvet og de eksterne interkostale musklene av, slik at lungene kan rekylere passivt. Dette reduserer volumet av brysthulen og skyver luft ut gjennom nesen eller munnen.
b. Interne interkostale muskler: De indre interkostale musklene kan trekke seg sammen under tvungen utånding, noe som bidrar til å trekke ribbeina nedover og ytterligere redusere volumet av brysthulen.
c. Magemuskler: Ved dyp utånding eller når det kreves ekstra kraft, kan magemusklene, slik som rectus abdominis og obliques, trekke seg sammen. Dette bidrar til å øke det intraabdominale trykket og bidrar til utstøting av luft.
Ved normal avslappet pust skjer innåndings- og utåndingsprosessen jevnt og rytmisk uten bevisst innsats. Imidlertid kan ulike faktorer som trening, luftveissykdommer eller endringer i respirasjonsfrekvens påvirke mønsteret og intensiteten til muskelaktiviteten som er involvert i pusten.