For de fleste gir en god natts søvn oppvåkning oppfrisket og i god stemning. Men ved unipolar depresjon kan søvnrestriksjonsterapi – altså å holde seg våken – være mer effektivt for å holde depresjonssymptomer borte enn mye søvn.
Søvnrestriksjonsterapi gjøres lett i sovnelaboratorium eller hjemme. Det innebærer å holde seg våken i en halvnatt til en helnatt, altså ca. 4–8 ekstra timer.
Hjernen avhenger av glukose for å fungere. Glukosenivået må være akkurat riktig, ellers lidar fysisk/kognitiv funksjon. Under søvn har visse med unipolar depresjon forhøyde glukosenivåer. Nivåene normaliseres etter søvnrestriksjon, teoretisk lindrer depresjon. I tillegg kan depresive ha lengre primære REM-sykler med forstyrrelser i dypere søvnfaser. Dype sykler er restaurative for hjernen; hvis hjernen ikke rekupererer, kan hormonelle/kjemiske balanser bli avbalansert til grad av å påvirke stemning negativt. Søvndepivasjon gir mer restaurativ søvn og kan forhindre dette problemet.
Opptil 50 % av unipolare depressive kan hjelpes av søvnrestriksjon. Effektivitet varierer etter studie, kan være lav som 40 % heller enn 50 %.
Terapien tvinger endringer i hjernens cerebrale metabolisme. Når søvn skjer, er det ingen måte å opprettholde metaboliske endringer på. Depresjonen kan dukke opp like snart pasienten sover nok.
De som kan dra nytte av søvnrestriksjon, har kanskje et biologisk problem knyttet til depresjon. Terapien er sannsynligvis ikke effektiv for depresjon pga. trauma eller situasjonelle/miljømessige problemer. Men mer forskning trengs, for depresjon kan endre hjernens kjemi – lengevarende depresjon over omstendigheter kan påvirke hvordan hjernen metaboliserer glukose.
Depresjon
Forstå og behandle alvorlig depresjon
Aktiv vs. passiv selvmordsideasjon: En kritisk skillelinje
Miljømessige faktorer som bidrar til alvorlig depresjon: Forstå sammenhengene