Depresjon, enten klinisk eller pga. trauma, kan være like funksjonshemmende som fysisk sykdom. Ifølge DSM-IV er vanligste symptomer: tap av interesse, overdreven skyld, selvmordstanker, vekttap, konsentrasjonsvansker, utmattelse, insomni. Leger verschriver ofte Klonopin til depressive pasienter, men som regel for å forsterke et annet legemiddel.
Klonopin er definitivt et sedativt middel, ofte brukt mot epilepsi. Teori: Klonopin forsterker GABA (aminosyre som kontrollerer energiflyt i nevrotransmittor-celler). Ved å redusere overføringshastighet i nevrotransmittor-celler til sentralnervesystemet, virker Klonopin beroligende.
Sedativ effekten hjelper depressive pasienter å sove om natten, men reduserer også agitasjon og involuntert gjentatte tanker om dagen – vanlige depresjonssymptomer. Pasienter trenger ofte lindring av disse før de kan adressere depresjonens årsak klart.
Agitasjon/rastløshet hos depressive kan føre til panikkangst. Panikkangst oppstår når agitasjon når slik høyde at biologisk «kjøre-eller-kjemp»-respons utløses. Farefølelsen er falsk. Uansett autentisitet: raskt hjerterytme, pustevansker, falsk behov for å flykte, mv. Panikkangst kan være så skræmmende at man unngår hverdagsaktiviteter, til og med å gå ut. Klonopin spiller viktig rolle ved å roe agitasjon før panikkangst oppstår.
Klonopin er ikke rasktverkende. Pasient må ta det jevnt for å bygge opp i systemet. Ulik Xanax (som tas for umiddelbar angstlettelse). Ved avslutning må pasient fase ut Klonopin, og lege bør overvåke prosessen – det er både emosjonelt og fysisk avhengighetsgjørende.
Liten andel pasienter behandlet for depresjon med Klonopin har rapportert: insomni, depresjon, svimmelhet, redusert intellektuell evne, minnetap, agitasjon.