1. Initiering av peristaltikk: Svelging utløser en serie muskelsammentrekninger kjent som peristaltikk. Disse ufrivillige muskelbevegelsene driver mat fra spiserøret, som forbinder munnen med magen, ned i magen. Peristaltikk skaper en bølgelignende bevegelse som skyver maten fremover langs fordøyelseskanalen.
2. Blanding med spytt: Under prosessen med å tygge og svelge, blandes mat med spytt, som produseres av spyttkjertlene i munnen. Spytt inneholder enzymer, som amylase, som starter den kjemiske nedbrytningen av karbohydrater. Amylasen bryter ned stivelse til enklere sukkerarter, og starter prosessen med karbohydratfordøyelse.
3. Gastroøsofageal sphincter avspenning: Når maten svelges, slapper den gastroøsofageale lukkemuskelen (GES), en muskelventil som ligger i krysset mellom spiserøret og magen, av. Dette gjør at maten kan passere gjennom og komme inn i magen.
4. Mavesyreaktivering: Tilstedeværelsen av mat i magen utløser frigjøring av magesyre og andre fordøyelsesenzymer. Det sure miljøet i magen bidrar til å denaturere proteiner, noe som gjør dem mer utsatt for enzymatisk fordøyelse.
5. Ytterligere mekanisk sammenbrudd: Magemusklene trekker seg sammen og slapper av, kjerner og blander maten med magesaften. Denne mekaniske handlingen bryter ytterligere ned matpartiklene i mindre biter, og øker overflaten deres for effektiv enzyminteraksjon.
6. Chymedannelse: Som et resultat av de mekaniske og kjemiske påvirkningene i magen omdannes maten til et halvflytende stoff som kalles chyme. Chyme består av delvis fordøyde matpartikler, magesaft og slim.
7. Passering til tynntarm: Når maten er blitt tilstrekkelig nedbrutt i magen, passerer den gjennom pylorusklaffen inn i tynntarmen. Her blir chymen videre utsatt for enzymatisk fordøyelse og næringsopptak.
Derfor er svelging en viktig prosess som ikke bare setter i gang bevegelsen av mat inn i fordøyelsessystemet, men som også setter i gang ulike biokjemiske prosesser som er nødvendige for riktig nedbrytning og absorpsjon av næringsstoffer fra maten vi spiser.