Migræne er en kompleks nevrovaskulær lidelse som involverer genetisk sårbarhet, miljømessige utløsere, og dysregulering av flere nevrotransmittersystemer. Ingen enkelt nevrotransmitter "forårsaker" migræne; snarere underbygger en dynamisk ubalanse på tvers av flere systemer anfall.
Viktige nevrokjemiske spillere
Serotonin (5-HT)
- Nivåer faller under anfall; triptaner (5-HT₁B/₁D agonistene) kontraherer meningeale kärr og hemmer nevropeptidfrigjøring.
- Interiktal serotoninerg dysfunksjon kan senke migrænetrinnskel.
Kalsitonin gen-relatert peptid (CGRP)
- Potent vaskodilatator frigitt fra trigeminus nervendiger; sentral og perifer sensibilisering.
- Monoklonale antistoffer (erenumab, fremanezumab, galcanezumab) og gepanter (rimegepant, ubrogepant) målretter CGRP eller dens reseptor – stor terapeutisk fremgang.
Dopamin
- Hypersensitivitet hypotetisert; dopaminantagonister (metoklopramid, proklorperazin) behandler kvalme og avbryter anfall.
Glutamat & GABA
- Kortikal spredende depresjon (CSD) – bølge av nevral depolarisering som underbygger aura – drevet av glutamat eksitotoksisitet og GABAerg feil.
- Topiramat, valproat modulerer glutamat/GABA.
Andre modulatorer
- PACAP-38: Nyttig mål; kolokalisert med CGRP.
- Orexin/hypokretin: Søvn-våken regulering; lenker til migrænekronifisering.
- Østrogen: Svingninger modulerer trigeminovaskulær sensitivitet (menstruell migræne).
Integrert modell
Migræne involverer en "hypereksitabel" hjerne med senket terskel for CSD og trigeminovaskulær aktivering. Utløsere (stress, søvnendring, vær, hormonelle skift) forstyrrer homeostase hos sårbare individer, initierer en kaskade av nevropeptidfrigjøring, nevrogen inflammasjon, og sentral sensibilisering.
Klinisk implikasjon
Effektiv håndtering målretter flere nivåer: utløser unndragelse, forebyggende medikamenter (beta-blokkere, antikonvulsiva, CGRP mAbs, botulinum toksin), akutte terapier (triptaner, gepanter, ditaner, NSAID), og atferdsmessige strategier (KBT, biofeedback, regelmessig søvn/måltider).