Det følelsesmessige problemet med fattigere arbeidsfolk på slutten av 1800-tallet var følelsen av utnyttelse og undertrykkelse. Mange følte at de ble utnyttet av industrisystemet, noe som førte til sinne og frustrasjon. De ble ofte tvunget til å jobbe under utrygge forhold i lange timer og hadde lite å si om arbeidsforhold eller lønn. Dette førte til en følelse av maktesløshet og håpløshet som kunne være veldig følelsesmessig drenerende. I tillegg gjorde mangelen på sosial mobilitet og muligheter for avansement det vanskelig for fattige arbeidere å forbedre sin livssituasjon, noe som kunne føre til følelser av fortvilelse.
