Det er flere faktorer som bidrar til lockdown-nostalgi:
1. Enkelhet: Under lockdownen ble mange aspekter av dagliglivet strippet ned til det viktigste. Dette inkluderte redusert arbeidstid, færre sosiale forpliktelser og fokus på grunnleggende aktiviteter som matlaging, lesing og tilbringe tid med familien. Denne enkelheten kan sees på som en lettelse fra kompleksiteten og travelheten i livet før pandemien.
2. Sammenhold: Lockdown-tiltak tvang folk til å tilbringe mer tid med sine nærmeste familier og husstandsmedlemmer. Denne økte nærheten og tilliten til hverandre skapte en følelse av enhet og solidaritet i familier og lokalsamfunn.
3. Redusert tempo: Restriksjonene på bevegelse og aktiviteter under lockdown resulterte i et lavere tempo i livet. Folk hadde mer tid til rolige aktiviteter, selvrefleksjon og å gjenopprette kontakten med naturen. Dette langsommere tempoet kan sees på som en kontrast til livets raske og krevende natur før pandemien.
4. Eskapisme: Lockdown-nostalgi kan også sees på som en form for eskapisme fra de nåværende realitetene i pandemien, som kan inkludere pågående helserisiko, økonomisk usikkerhet og sosial isolasjon. Ved å romantisere de første dagene av nedstengningen, kan enkeltpersoner midlertidig flykte fra nåtidens utfordringer.
Det er viktig å merke seg at lockdown-nostalgi ikke er en universell opplevelse, og at mange mennesker kan ha forskjellige perspektiver på de tidlige stadiene av pandemien. For noen kan sperreperioden ha vært en vanskelig tid preget av angst, isolasjon og økonomiske vanskeligheter. I tillegg kan lengselen etter fortiden overskygge de negative sidene ved lockdownen og ignorere den positive utviklingen som har skjedd siden den gang.