Helse og Sykdom
1. Fysisk undersøkelse: Helsepersonell utfører en grundig fysisk undersøkelse, og tar hensyn til magen og venstre øvre kvadrant. Tegn på milttraumer kan omfatte ømhet, blåmerker eller hevelse i venstre øvre del av magen, samt vakthold (ufrivillig muskelsammentrekning for å beskytte området) eller ømhet (smerte ved plutselig trykkavlastning).
2. medisinsk historie: Helsepersonell spør om pasientens sykehistorie, inkludert eventuelle nylige magetraumer, for eksempel et slag i magen, et fall eller en motorvognulykke.
3. Bildetester: Bildetester er avgjørende for å diagnostisere milttraumer og vurdere omfanget. De vanligste avbildningstestene inkluderer:
- Ultralyd: Ultralyd bruker lydbølger for å produsere sanntidsbilder av magen. Den kan oppdage tilstedeværelsen av blod i bukhulen (hemoperitoneum) og evaluere størrelsen og strukturen til milten.
- Computed Tomography (CT) Scan: En CT-skanning bruker røntgenstråler og databehandling for å lage tverrsnittsbilder av magen. Den gir mer detaljert informasjon om omfanget av miltskade, inkludert tilstedeværelsen av rifter, kontusjoner eller hematomer.
- Magnetisk resonansavbildning (MRI): MR bruker magnetiske felt og radiobølger for å lage detaljerte bilder av magen. Det kan gi tilleggsinformasjon i visse tilfeller, spesielt når det er bekymring for vaskulære skader.
4. Laboratoriefunn: Blodprøver kan utføres for å se etter tegn på blødning eller andre abnormiteter. Lavt hemoglobin- eller hematokritnivå, samt forhøyet antall hvite blodlegemer, kan indikere indre blødninger eller betennelse.
5. Diagnostisk laparoskopi: I noen tilfeller kan diagnostisk laparoskopi være nødvendig. Dette innebærer å sette inn et lite kamera gjennom et lite snitt i magen for å direkte visualisere milten og vurdere omfanget av skaden.
Basert på funnene fra den fysiske undersøkelsen, sykehistorien, avbildningstester og laboratorieresultater, kan helsepersonell diagnostisere milttraumer og bestemme riktig behandlingsplan.